{{percent}}%

Om bord i et veteranfly fra 1944 får styrmann Tony Huhtala dyrket sine tre store interesser: flyvning, flyhistorie og krigshistorie. Et skikkelig Kinderegg, med andre ord.

For Tony Huhtala var det aldri et spørsmål om hvis, bare hvordan han skulle bli pilot. Den svært flyinteresserte styrmannen tok seilflysertifikat alle­rede som 16-åring, og har senere tilbrakt mange år bak spakene på en Viggen som jagerflyger i det svenske luftforsvaret, før han var innom SAS og endte opp i Widerøe i 2011.

Tony Huhtala

Stilling:
Styrmann

Alder:
52 år

Bor:
Sollefteå i Sverige

Motto:
"Ikke vent med alt til i morgen! "

 

Men på hjemmebane er det en Piper L-4H fra krigsåret 1944 som er den store lidenskapen, ved siden av den nesten like flyinteresserte samboeren Lena Molin. Det lille to-seters flyet ble bygget i juli 1944 og var operativt med artillery spotting fra september samme år. Det ble også brukt til persontransport og som skolefly. Etter krigen ble det solgt fra den amerikanske hæren til en svensk samler, og var innom flere flyklubber og privatpersoner før Tony fikk kjøpt det av en litt nølende tidligere eier i november i fjor. Da hadde Widerøe-piloten allerede fløyet Piper’en på lån i fem år. – Det var en lykkelig dag. Jeg hadde spurt gang på gang i seks år, men han forsøkte alltid å unngå å svare, ler Tony.

PENVÆR-FLY

Hjemme i Sollefteå har Tony og samboer Lena, som i flysammenheng omtales som ”my navigator in life”, store planer. De har leid jord av naboen, og innen neste sommer er planen å få anlagt en 400x20 meter lang flystripe samt å bygge hangar til veteranflyet på egen tomt. – Da blir det ikke noe styr, sier Tony fornøyd. – Det er bare å gå ut, starte opp og fly seg en tur. Etter hvert er også planen å pusse opp Piper’en til samme stand flyet var i som nytt i ’44. Vanligvis flyr piloten og navigatøren opptil 30 timer i året med veteranflyet, fordelt på 35-40 koseturer. Flyet har en rekke­vidde på 50 mil og kan fly nesten fire timer på én tank, men likevel blir det mest småturer. Det er god tilgang på striper, forteller styrmannen. Altså landingsstriper. Mange flyklubber både i Sverige og Norge har land­ingsstriper for småfly. – Den store forskjellen på å være i luften med et småfly contra et større passasjerfly, er nærheten til naturen, sier Tony, som noen ganger til og med flyr med åpne vinduer. – Dette er et penvær-fly, forklarer Tony. Nå gleder han seg til å få flyet hjem i nybygget hangar. Da blir det garantert enda flere penvær-turer i nærområdene.