{{percent}}%

Finnmark er mye mer enn flate vidder. På øya Seiland reiser snødekte fjell seg 1000 meter opp fra fjorden og lager et eldorado for bratt friluftsliv.

Sommerdagen har vært klar og solrik, men idet vi har bundet oss inn i tauet og er i ferd med å gå ut på breisen på Seilandsjøkelen har skydekket gradvis begynt å tette seg. Fra avstand så det ut som breen bestod av blåis, men når vi tråkker ut på den svakt hellende flaten, viser det seg at vi har blitt lurt. Her er det sørpe – ikke is. Men idet vi når den slake sadelen som markerer toppen av breen, virker det som om ­forholdene kan bli bedre om vi fortsetter. Det viser seg heldigvis å stemme. Etter hvert som vi følger breen sørover støter vi på sprekkområder. De er ikke av det spektakulære slaget, men tilstrekkelige til at man kjenner noen ekstra hjerteslag idet man passerer snø-broene.

"Sammenligninger med kart fra 1895 har vist at 90 prosent av Nordmannsjøkelen har tint bort siden den gang."

SEILAND NASJONALPARK

FAKTA

Breddegrad 70°25’00’’N
Lengdegrad 23°19’00’’Ø

Seiland ligger på cirka 70,5 grader nord og deles mellom Hammerfest, Kvalsund og Alta kommune. Øya har noen få fastboende – hovedsakelig på den nordlige delen som har vei og fergeforbindelse til Hammerfest, samt i fiskeværet Kårhamn.

Arkeologiske funn har vist at det har bodd folk på Seiland i omtrent 7000 år.I nyere tid har øya hatt sjøsamisk bosetning, som var basert på en kombinasjon av fiske, fangst og jordbruk.

På Seiland finnes mineralet zirkon i­ krystallform. Dette er relativt sjeldent, og krystallene omtales ofte som Seilandsdiamanten.

Hammerfest og Alta lufthavn er nærmeste flyplasser.

HULL OG BADEKAR

Etter en stund har vi følelsen av å ha sett det meste som er å se på den slake breen. Vi bestemmer oss for å fortsette et kvarters tid. Dersom vi ikke oppdager noe spennende, er vi enige om å snu. En drøy time senere er vi fortsatt på vei sørover langs breen. Stadig dukker det opp noe interessant: En uskyldig snøflekk viser seg kanskje å være et tynt lokk over et hull i isen.

Når en isklump sendes ned i åpningen kan vi høre det dunke og romstere langt under oss. Litt senere støter vi på et perfekt formet badekar i isen. Vanntemperaturen er derimot noe under ideelt nivå, så det blir med å pirke i overflaten med isøksa. Mot sørenden av breen blir isflaten brattere og sprekkene dypere. Flere plasser forsvinner overflatevannet ned i hull som virker bunnløse, men bunnløsheten er i høyeste grad tilsyne­latende. Istykkelsen på Seilandsjøkelen er ikke målt, men om­givelsene tyder på at den ikke er spesielt stor. De siste årene har breen minket i størrelse. Idet vi planter stegjernene på fast fjell på sørsiden av breen, er det derfor mye som tyder på at ­flere tusen år har gått siden sist mennesker satte sine føtter her.

Det er en sliten gjeng som kommer tilbake til teltet den kvelden. Etter en natts hvile setter vi kursen ned mot Jøfjorden der vi skal hentes i båt. Samtidig som vi taper høydemeter, går blikket stadig mot en brearm som leder opp til Seilands andre bre; Nordmannsjøkelen. Den ligger på vestsiden av Jøfjorden. Hver gang vi stopper, blir vi stående og diskutere rutevalg opp den oppsprukne isflaten. Før vi når sjøkanten, er det i praksis bestemt: Neste gang vi tar med isøks og stegjern til Seiland skal vi opp brearmen!

"Den som vil oppleve Seiland må klare seg selv og håndtere naturen slik den er."

VISSTE DU AT…

Steinalder

Tamrein
Både på Seiland og på naboøya Sørøya finnes gamle fangst­anlegg for villrein. Disse antas å ha vært i bruk fra steinalderen og frem til 1600-tallet. Akkurat når tamreindriften startet i Finnmark er usikkert, men det antas å ha skjedd en gang etter 1500-1600-tallet.

Mot nord

Breer
Breene på Seiland er Norges nordligste – om man ser bort fra Svalbard. Nordmannsjøkelen ligger litt lenger nord enn Seilandsjøkelen. Breene ligger også svært lavt, om man sammenligner med breer i Sør-Norge.

Handel

Samlingssted
I Hønseby driver André Larsen en liten dagligvarehandel, som også er sosialt samlingssted for bygdas innbyggere. Ta en tur innom, så får du en kaffekopp og en hyggelig prat.

NYTT ÅR

Det går et snaut år før vi på nytt er tilbake i Jøfjorden. Å besøke breene på Seiland er ikke helt enkelt, med mindre man har tilgang til skyss med småbåt. Hønseby på den nordre delen av Seiland er greit tilgjengelig med bil, via fergesambandet mellom Akkarfjord og Kjerringholmen. Fiskeværet Kårhamn ligger også på nordre del av Seiland. Hit går hurtigbåten med mer eller mindre jevne mellomrom. Også den sørlige delen av øya er tilgjengelig med hurtigbåt, men fra alle disse startpunktene er det en lang og hard tur til breene. Det unngår altså vi ved å bli satt inn med båt. Etter å ha avtalt henting, tar vi en kort kveldsmarsj innover dalen og på skrå oppover i lia. Målet er å ha et godt utgangspunkt for de 7-800 høydemetrene vi skal gjøre unna i morgen. Foreløpig henger skydekket lavt og tungt over fjelltoppene, men om værmeldingen stemmer, skal det lette litt utpå dagen i morgen.

Meldingene slår heldigvis til, og før vi har fått drukket kaffe, spist frokost og rigget breutstyret, er fjellene badet i sol. I rolig tempo begynner vi oppstigningen. Brearmen vi er på vei oppover, er de siste restene av Nordmannsjøkelen. En gang dekket breen hele Seilandstuva som en stor kåpebre. Den har nå smeltet til et nivå hvor den ikke lenger beveger seg, og kan derfor ikke regnes som en bre. Men den bratte brearmen vi bestiger har fortsatt tydelige tegn til sprekkdannelser, som igjen viser at ismassene beveger seg – eller i det minste har gjort det ganske nylig. Målinger viser imidlertid at breene på Seiland, og ellers i Finnmark, skrumper svært fort. De er tynne, ligger lavt og innenfor et lite høydeintervall. Da merkes det fort når sommertemperaturene stiger. Sammenligninger med kart fra 1895 har vist at 90 prosent av Nordmannsjøkelen har tint bort siden den gang.

UNIK NASJONALPARK

Det blir både ettermiddag og kveld før vi når Seilands høyeste punkt: Seilandstuva på 1079 moh. Men i Finnmark i midten av juni er det lyst døgnet rundt. Fra toppen har vi fantastisk utsikt over store deler av Seiland nasjonalpark. Parken ble opprettet i 2006, omfatter tre kommuner og har et totalt areal på 316 kvadratkilometer. Nasjonalparken ble opprettet for å ta vare på en del av den mest fantastiske naturen i Vest-Finnmark. Naturen her er unik og sårbar og har blitt omtalt som vår mest arktisk pregede nasjonalpark utenom Svalbard. Seiland nasjonalpark er også kjent som den mest utilgjengelige av de norske nasjonalparkene. Slik skal det etter planen fortsette å være. Forvaltningsplanen for parken foreslår at det ikke skal merkes stier, settes opp hytter eller lages broer over elvene. Den som vil oppleve Seiland, må klare seg selv og håndtere naturen slik den er. Idet vi finner en fin barflekk for teltet i utkanten av snøfeltene på Seilandstuva tenker vi at det nok er en stund mellom hver gang noen slår leir her oppe. Selv om det fortsatt er nesten helt lyst, sovner vi så fort vi har krøpet i posene. Vi blir én dag til i høyden og tar en dagstur for å se over mot Sørøya før vi flytter leiren et stykke nordover. Den siste natta tar vi under åpen himmel. Før vi legger oss til å sove, snakker vi om hvor moro det hadde vært å komme tilbake hit med ski på slutten av vintersesongen. Men vi glemmer å smøre oss med solkrem før vi entrer drømmeland. Akkurat det merkes godt i ansiktet neste morgen...

"Naturen her er unik og sårbar og har blitt omtalt som vår mest arktisk pregede nasjonalpark utenom Svalbard."

SKITUR

Et nytt år har gått og nok en gang har vi vendt tilbake til Seiland for å gjennomføre en plan unnfanget året i forveien. Det er den nest siste kvelden i april. I nord-vest farger kveldssola himmelen rød. Snart vil den være borte. Selv her på 70 grader nord er det fortsatt et par uker til midnattssola melder sin ankomst. Fem skiløpere er på vei opp en stadig brattere, nordvendt snørenne sør for Flaskefjorden. Vel, en del topp­turentusiaster vil kanskje være uenig i det med brattheten. Men for meg, som er ganske uerfaren med randonéski på beina, føles det bratt. Først og fremst fordi jeg vet at vi også skal ned igjen her, men også fordi det er andre gang for dagen at vi er ute og kniper høydemeter. Dagens første topptur stoppet nemlig i snøfokk og stadig dårligere sikt. Vi gjorde retrett til teltleiren ved sjøen. Der rakk vi akkurat å klokke inn en mer eller mindre velfortjent middagslur, før vi kunne stikke hodene ut og konstatere at det hadde klarnet opp. Med værmeldinger for helga som i beste fall kunne kalles usikre, var flere av oss gira på å prøve på nytt. Man vet hva man har, men ikke hva man får. Det er slett ikke sikkert at morgendagen gir turvær. Til slutt endte det med at alle fem ble med. Snart er vi ferdige med det bratteste. En lang, slak stigning ligger mellom oss og Seilands høyeste punkt. Men vi har nok fortsatt 300 høydemeter igjen. Gruppa er redusert fra fem til tre. To har snudd. Jeg har lagt merke til at mine gjenværende turkamerater er gode på ski – mye bedre enn meg.

PÅ TOPPEN

"Bratte snørenner med usikker skare er normalt ikke noe nybegynnere bør beskjeftige seg med."

Etter hvert flater det ut, og en liten forhøyning kommer til syne foran oss. Det er varden som markerer toppen. Et snaut år etter forrige besøk er jeg altså tilbake. Vi tar oss tid til å nyte utsikten en stund, men snart er vi på vei ned igjen. Jeg blir hengende etter allerede i det slake partiet under toppen. Heldigvis venter mine turkompiser med jevne mellomrom. Idet natta er på sitt mørkeste, er vi klare til å ta fatt på det bratteste partiet. Lars Thomas og Andrea anslår hellingen til et sted rundt 35 grader, før de elegant danser seg nedover renna i gjennomslagsskaren. Så er det min tur. Sakte men sikkert skrenser jeg meg nedover, mens jeg repeterer "fortsett, fortsett, fortsett" i hodet. Det ser garantert ikke elegant ut, men høydemetrene forsvinner jevnt og trutt. Etter hvert er hele turfølget samlet igjen. Lars Thomas og Andrea sier noe om at bratte snørenner med usikker skare ikke normalt er noe nybegynnere bør beskjeftige seg med. I leiren ligger en lapp. De som skal hente oss i båt har vært innom. Det er meldt full storm fra i morgen ettermiddag. Derfor vil de hente oss tidligere på dagen enn først planlagt. På Seiland er det naturen som bestemmer. Vi konstaterer at det var et riktig valg å dra til fjells igjen – og at det er tid til et par timers søvn før vi må pakke leiren...

Fly til Hammerfest
Finn billetter