{{percent}}%

Det tar 12 minutter å kjøre E6 mellom Røra og Vist. Den Gyldne Omvei tar åtte minutter mer. Eller en dag, en uke, en hel sommer…

Vi tar E6 fra Trondheim og nordover. Veien fra Røra og over til Straumen er ikke lang. Men det skjer helt klart noe på riksvei 221. Som om man beveger seg over til et nytt land. Det er noe toskansk over det hele. Kulturlandskapet med runde åser som speiler solen, veien som snor seg og åpner opp for nye, vakre bilder. Er det søyle­aspene som likner på de umiskjennelige pinjetrærne der de høyreiste og stolte gjør horisontene mer spennende? Eller kan det være de 28 varmegradene som uventet stryker oss ømt over kinnet idet vi åpner bildøren i Straumen, kommunesenteret. En god blanding av alt dette gjør førsteinntrykket av Inderøy både vakkert og veldig interessant.

BARE IDYLL

En uventet sørlandsidyll i Midt-Norge, blandet med varmegradene fra Sør-Europa. Små, nydelige trehus, søvnige, som om siestaen ikke er helt over. Vi finner en parkeringsplass og åpner døren for lukten av fjord og måkeskrik. At vi er i en kommune som virkelig er opptatt av kunst, ser vi allerede her. Vakre treskulpturer viser veien ned mot en av kommunens stoltheter. Nils Aas Kunstverksted ligger rett rundt hjørnet. Og ikke bare finner vi et fantastisk lokale som omfavner kunsten hans og det som viser allsidigheten han jobbet med i spennet rundt skulpturelle gjenstander, det rommer også hans egne ønsker om hvordan kunstverkstedet skulle se ut. Han ville at dette skulle bli et levende og aktivt sted. Et sted for andre kunstnere, men også for barn og unge som kunne komme hit for nettopp å få lov til å skape selv. Og man blir absolutt inspirert når man beveger seg rundt og ser hva Nils Aas fikk til med en bit ståltråd, en bit treverk, papir, bronse og granitt. Så mye inderlighet som kan komme ut av et stykke tre, tenker vi der vi kjører mot Sakshaug og et mer en gjennomsnittlig sjarmerende overnattingssted.

HOS JONETTA

Knappe fem minutter med bil fra Straumen, i en ås ned mot Trondhjemsfjorden hvor solen skinner dagen lang, ligger Husfrua Gårdshotell. Tenk å få bo i ei trønderlån når man først er på disse kanter! Husfrua er til og med en lån som har flyttet på seg. I 2008 fraktet Per Magnus Værdal og Lise Lyngsaunet Værdal – med god hjelp – hele låna som moren til Per Magnus vokste opp i til gården deres på Sakshaug-­ Berg. Et digert lass med ett stykk trønderlån ble skysset åtte kilometer. Trønderlåna ble fullstendig restaurert og i dag kan du bo på et av de nydelige rommene oppkalt etter kvinnene som har levd sine liv i huset fra 1833 og frem til i dag. Eller du kan overnatte i et av de frittstående, moderne gårdshusene på tunet. Vil du ­hilse på dyrene, finnes de både tilknyttet gården og langs kjerreveiene i åsen. På låven har de en butikk med egenprodusert og kortreist mat, interiør og antikviteter. Vi har fått oppredde senger hos Jonetta og Kjerstina. Nå trenger vi bare litt mat. Fra Husfrua er det heldigvis bare et steinkast til Øyna, som virkelig må ha regionens beste utsikt fra en tallerken.

HELT TIL TOPPS

På toppen av Inderøy ligger det et langhus, et hus som var vanlig i vikingtiden, vanligvis med en lengde på rundt 20-30 meter, men det finnes også eksempler på 80 meter lange hus. Her bodde menneskene i den ene enden og dyrene i den andre. Langhuset på Øyna ble bygget i 2006 av Kristine D. Sakshaug og Frode Sakshaug, som bor på gård rett nedenfor. Beiteområdet på toppen ble først gjort om til en put ball-bane, en fotball-golfbane. De trengte etter hvert et klubbhus, og som mye annet som har kommet ut av tilfeldigheter og en god fest, kom Langhuset og Litjstua til. Øyna er godkjent som økoturisme-bedrift, og serverer deilig, lokal mat fra de sju kommunene man kan skue utover fra langhuset. Vi kjenner på savnet av en ekstra reisemage. Turen går nemlig videre til desserten. I flere varianter…

VERDENS BESTE?

Så derfor, pass på at du er sulten når du ankommer Gangstad. Det er nemlig ikke bare fantastiske oster og nydelig tilbehør man kan nyte her. De har iskrem også. Kanskje verdens beste? Men som seg hør og bør, vi starter med osten. Det var ikke gitt at Astrid Aasen, som er oppvokst på Øvre Gangstad, startet landets første autoriste gårdsysteri på kumelk med mannen sin, Perry, i 1998. Hun er nemlig allergisk mot kyr. Men, er man skapt som Astrid, altså et menneske som visstnok ikke kan stå stille, så betyr arbeidsplasser, nytenkning og lønnsomhet i landbruket mer enn at hun ikke får klemt så mye på Dagros. Når man sitter på tunet og får smake på 12-13 fantastiske iskremsorter, kun laget på rene råvarer; ja, så skjønner man at Gangstad har kommet langt. Og når man attpåtil klarer å spise enda mer ost til dessert, går tankene nok en gang til den ekstra magen. Kokk og produktutvikler Jostein Austli lar oss smake på et par hemmelige oppskrifter som er på vei. Hvor er forresten hengekøya? Vi sovner til slutt i ei trønderlån, godt passet på av en vakker gjeng av fortidens damer.

SMAKSNOTATER

Etter deilig frokost med lokale spesialiteter på Husfrua, tar vi kaffen på Berg Gård. Her er landbruket sjelen, skjønner vi etter noen minutter med ekteparet Kirsti Farbu og Svein Berfjord, begge opprinnelig fra Mosjøen. All maten de selger, om det er i Landhandelen eller på Slakteriloftet Spisested, er født og oppvokst på gård­en. Berg Gård var det første godkjente gårdslakteriet i Norge. Denne maten er ikke kortreist, men ”ureist”! I butikken finner du variasjoner av spekepølser, diverse kjøttprodukter, honning, sennep og diverse tilbehør til kjøtt, lagt ned på glass. Frilandsgris, lam, høner (til glede for besøkende), korn og karve. Ikke nok med det; på Berg Gård har de nylig oppført et brenneri hvor de tester ut destillater med vekster fra Inderøy. Akevitten fra Berg har tatt opp tradisjonen etter at siste flaske ble tappet for 119 år siden på Sundnes Brenneri. På Berg Gård har man altså muligheten til å få en god smak av Inderøy både på tallerken og i glass – og nå også på Vinmonopolet. Merkelig nok blir man sulten av å lukte på akevitt. Vi reiser videre, til den deilige hagen til Liv Elin Olsen og Gulburet.

GODE HISTORIER

På gården Verdal Østre finner vi et tre. I skyggen nyter vi deilige blingser med lokale oster og pølser, godt, friskt, hjemmebrygget øl og avslutter etter hvert med en kanne kaffe og hjemmelagede drops. Gården er i full drift på alle måter. Foruten at familien driver med melkekyr, finner man dører som fører til det meste. Tappekrana til ølen er i naborommet til melketanken, i smia serveres det «Historisk Måltid» med smaker fra middelalderen, på låven er det galleri og enda en bedrift som heter Glasslåven, i fjøset er det … vel, kuer. I det gule stabburet er det gårdsbutikk og kafe og et helt nytt bakeri vegg i vegg. Gården byr på historieformidling både gjennom historier fra Liv Elins oldefar Martinius sin dagbok, samt historier fortalt gjennom øl og mat. Bare det å få gå fra hus til hus på gården, gir en komplett opplevelse av historien. Vi fyller opp bagen med drops, løpestikke-pesto, tomatmarmelade, ost og gode historier som vi tar med oss videre på den gylne omveien.

ØL, ØL OG MER ØL

Videre går ferden opp langs Sjøbygdevegen. Søyleaspene står fortsatt i en lettere sjokktilstand over det fantastiske været og vi kjører inn på tunet til Inderøy Gårdsbryggeri. Hainnhoinn. Mærrabætt. Toillbokk. Svinpæls. Ja, en liten gjeng trønderske gloser som ikke bare dem ”sørafor” forbinder med regionen, men som faktisk nå pryder øl-etikettene til bryggeriet. Man trenger ikke være bedugget for å skjønne at for eksempel en Toillbokk er inspirert av bokkøl. Eller en Stut av Stout. Tjue forskjellige typer øl lager brødrene Steinar og Per Morten Kvam på gården Kvam Østre. Noen er tilgjengelige hele året, mens andre er sesong-øl, og noen dukker opp når de tester nye smaker. Slik som Bonde, inspirert av Blonde, for dem som kjenner de forskjellige øltypene. Brødrene Kvam fører stolte tradisjoner videre. Allerede under vikingtiden ble det brygget øl på disse trakter. Vi fikk smake på nybrygget mjød med honning fra Inderøy. Kanskje kan det få navnet ”Schitfiin”? Brygget satte oss uansett i stemning; nå er vi klare for mer kunst.

KREATIVT I STRANDKANTEN

Rett etter broen fra Straumen ligger knallrøde Saga og dupper i strandkanten. Elisabeth N. Aanes kom over plassen i 2009. Hun ble helt forelsket og tegnet raskt inn akkurat hvordan hun ønsket å lage dette stedet, som en blanding av hotell, galleri og kreativt senter. En stor innsats ble lagt inn de neste årene og nå feires det store merkedager innenfor veggene, samt at det arrangeres firmasamlinger, work shops og utstillinger. Selv har Elisabeth mange års erfaring som fotograf fra utlandet og har, hvis du spør, et dryss av gode historier som krydder til ellers rolige omgivelser ved fjorden. Er du heldig, er det fotoutstilling i galleriet og Elisabeths karamellpudding til dessert. Det er blitt sen ettermiddag. Plutselig var det lenge siden forrige måltid. Og vi er så heldige at vi er på vei til Inderøy Sodd og overnatting hos Margarete Uddu på Strømnes.

NESTEN SOM HJEMME

Solen står lavt inn fjorden og vi får servert en flaske øl fra Inderøy Gårdsbryggeri. Margarete er oldebarn av en ung sveitser som kom til Norge i 1866, en gründer med stor betydning for distriktets næringsvirksomhet. Fra hjemlandet hentet han mye lærdom i ost- og melkeproduksjon, og var blant annet en av dem som innførte sveitserosten til Norge. Vi beveger oss gjennom generasjon­er i huset til Margarete. Hun har tatt vare på vakre ting som vekker gode minner fra barndommen, samt en tid som blir gjort levende av gjenstand­er, bilder og all historien Margarete har satt seg inn i. Inderøy Sodd og lokale råvarer som grønnsaker, skinke, pølse, ost, hjemmebakte rundstykker og syltetøy fra nabolaget er hva som står på bordet på Strømnes i løpet av døgnet vi er der. Ispedd litt sveitsisk frokost som bircher müsli, og nok en god historie om familien før avreise. Avreise? Vi vil jo ikke hjem! Vi vil bare sitte under en søyleasp og se utover fjorden. En dag til… En uke til… En hel sommer til… Spise en blings med god ost. Og så en stor fløteis. Kanskje til og med to.

Fly til Trondheim
Finn billetter