{{percent}}%

Å nå ekstreme utsiktsposter har alltid vært eventyr­lystne menneskers mål. Kinnarodden, på 71°8’1” N – fastlands-Europas nordligste punkt – er ett av dem.

Det blir ikkje skodda, sier kjentmannen i Mehamn. I duskregn og motvind startet vi vandringen mot Kinnarodden. Snart kom skodda.

Kinarodden ligger på spissen av Nordkynhalvøya. Neste stopp er Nordpolen. Turen starter til venstre for flyplassen, gjennom en portal av to bautasteiner. Informasjonsskiltet forteller at turen tar åtte timer og krever en overnatting. Løypa har fått fargen sort og graden "ekspert". Vi er en danske og en vestlend­ing. Ikke akkurat eksperter noen av oss.

– Dere trenger gode sko, telt, kart og gps, sier folk.

– Men været? spør jeg og ser søring ut.

– Det blir ikkje nokka vær.

 

Det var Kronprinsesse Mette Marit som i 2004 stod for åpningen av turstien ut til Kinnarodden. Vi mener at kan Mette-Marit, kan vi. Så faller de første skikkelige regndråpene. Det blir mørkere. Vi finner ikke neste T-merke. På kartet ser vi at vi ikke har gått en tredjedel av ruten en gang. Teltet blir klasket opp og ser ut som en blanding av druknet katt og havarert skute, omtrent som oss som kryper inn i det. Vi tar en klunk portvin og håper at regnet skal gi seg, at vinden skal gi seg, at søvnen skal komme og at alt blir bedre i morgen.

 

Alt blir bedre dagen etter. Morgenen er mild, med lett skydekke og vindstille. Vi fortsetter. Over en ørken av stein. Så en stadig snillere sti som slynger seg nedover en dal langs ei elv. Fire timers marsj, og vi er fremme i Sandfjorden. "Velkommen til Kinnarodden" står det på skiltet. Men ennå er det minst to timer igjen før vi kan stå på den ytterste spissen. Den siste varden skimtes i det fjerne. Men selv om vi bare er noen hund­re meter fra målet, har Kinnarodden en siste hindring på lur. Vi skal et par hundre meter rett ned ei steinrøys, og så opp igjen på den andre siden, der varden står. På turen ned forbannes både gudene, kartet, kartleseren og de tunge sekkene. Men vi får fornyet respekt for Mette-Marit.

Så blir det plutselig lett. Vi ser havet i vest og i øst, og endelig rett foran oss ligger Austhavet. Vi går helt ut på kanten, der fjellet stuper rett ned i bølger som kverner mot klippene. Får sug i magen. Her slutter det. Europas fastland. Vi ser Slettnes fyr ved Gamvik i øst, og i vest skimter vi Nordkapp-platået. Når Hurtigruten også kommer til syne, må vi tvinge oss selv til å starte tilbaketuren. Kvelden er på vei, og her er det utfordrende nok å gå i dagslys. Skumringen i fiolett og blått følger oss over fjellet. Vi er utmattede og glade. Tilbake ved teltet slår vi det opp der vi la det fra oss. Omtrent midt på stien. Vi orker ikke gå en meter til.

Widerøe flyr deg til Mehamn
Finn billetter