{{percent}}%

Dette er en historie om varme sommerdager da lengselen etter is ble så sterk at vi måtte handle. Og da snakker vi ikke om fløteis, vi snakker om den magiske opplevelsen man får på Norges vakre breer.

Nå er dere heldige. Dette er den fineste soldagen vi har hatt i hele sommer, smiler Steinar Bruheim. Han er en av inne­haverne av Jostedalen Breførarlag, så han vet nok hva han snakker om. Vi må innrømme at vi har timet etter værmelding­en før vi dro, så vi er overlykkelige over at meteorologene denne gang hadde rett i sine prog­noser. Vi står på en dirrende varm parkeringsplass ved brevannet under Nigardsbreen og det føles nesten naturstridig å skulle kle på seg ulltøy og skallbekledning. Steinar sørger for at vi får med isøks, klatresele og stegjern i sekken, og så er vi klare for å gå inn i den kalde blåisen.

NASJONALROMANTIKK

Nigardsbreen ligger i Luster kommune og er en brearm av den store Jostedalsbreen. Vi har tatt flyet til Sogndal, og med leiebil ligger ­bre-eventyret lett tilgjengelig. Man kjenner nasjonalromantiske følelser svulme når man kommer kjørende de siste kilometerne opp mot Nigardsbreen. Først dukker det flotte Breheimsenteret opp på venstre side, før man ser Nigardsbreen velte seg ned mellom bratte fjellsider. Vi hadde ikke blitt overrasket om det plutselig hadde stått ei bunadskledd vestlands­prinsesse langs veien, blåsende på en lur!
Nigardsbreen er en lett tilgjengelig isbre, og godt tilrettelagt for turisme. ­De erfarne guidene tilpasser vandringen i blåisen etter deltakerne og det er egne turer for barnefamilier. For å komme inn til brefallet, kan man velge mellom å bli kjørt inn med båt eller tusle en halvtimes tid på en godt merket sti langs brevannet. Vi får beskjed om at vår guide vil møte oss ved brefallet, inngangsporten til breen, så vi velger å nyte dagen til det fulle med å gå inn til breen.

Foran oss står en kar som ser lite vestlandsk ut. Mer som den barskeste ellklatrer tatt rett ut av et foto fra Mount Everest!

MOUNT EVEREST I LUSTER

Nedenfor breen ligger blanke svaberg som er polert av isbre gjennom tusener av år. Siden århundreskiftet har breen trukket seg tilbake, så man må gå noen hundre meter opp til brekanten. Det er lurt å holde seg til merket sti, for vi må blant annet krysse en frådende elv, og eneste vei over er en hengebro. Svette og ­varme slenger vi oss ned i sola ved brefallet og titter lengtende mot blåisen. – Velkommen til Nigardsbreen! Jeg heter Tshering Pande Bhote og er deres guide for dagen. Foran oss står en kar som ser lite vestlandsk ut. Mer som den barskeste fjellklatrer tatt rett ut av et foto fra Mount Everest! Så viser det seg at han faktisk er mountainguide på Mount Everest! Ja, han har vært på Mount Everest hele seks ganger! Vi sitter måpende på svaberget og bombarderer Tshering med spørsmål. Det viser seg at Tshering og kona, som også er mountainguide, tar med seg barna til Norge hver sommer og jobber i den norske fjellheimen. Han snakker til og med litt norsk! Jostedalen Breførarlag har engasjert i alt fire internasjonalt godkjente fjellførere fra Nepal. Vi stabler oss på beina i nesegrus beundring og tråkker inn på breen med en følelse av å være i de tryggeste hender. Hvor tøft er det ikke å gå på en norsk isbre med en Mount Everest-guide!

Sogndal

BREDDEGRAD 61°13’53’’N
LENGDEGRAD 7°6’10’’Ø

FAKTA
Sogndal er en kommune og et tettsted i Sogn og Fjordane. Her snakker 98,86 % av befolkningen nynorsk, og er ellers svært opptatt av fotball. Sogndal blir også kalt ”saftbygda”, siden saftprodusenten Lerum står for mange av arbeidsplassene.

I regionen rundt Sogndal og Indre Sogn finnes tre nasjonalparker, to UNESCO-plasseringer og en Nasjonal Turistveg.

ANTALL INNBYGGERE:
Tettstedet Sogndal har cirka 3500 innbyggere.

Sogndal lufthavn, Haukåsen, ligger omkring 20 kilometer fra Sogndal sentrum. Fra flyplassen og inn til Nigardsbreen tar det cirka 1,5 time.


Jeg vet at jeg én dag kommer til å spørre om en viss nepalsk ellfører har tenkt seg en tur på Store Skagastølstind. 

BLÅ IS-VERDEN

Man kan kanskje tenke at en kar som er vant til Everest-utfordringer, vil synes det er kjedelig å tråkke rundt i turistløypa på Nigardsbreen. Men Thsering er en ydmyk og leken mann, som spør hva vi har lyst til. Når han forstår at vi har vært i blå­isen før, tar han snart små avstikkere fra turistløypa. Vi får klatre opp på små isfjell og pinakler, og han finner revner, grotter og tunneler til oss inne i den blå is-verdenen. Med den stekende sola over oss, surkler det små isbekker i bunnen av ravinene. Inne i grottene får vi rett som det er små kalde drypp i nakken. Vi leker oss gjennom en dag på isen i trivelig selskap. Tshering forteller om andre turer han guider gjennom Jostedalen Breførarlag. Han har med grupper til legendariske topper i Jotunheimen som Uranostind og Falketind – og store Skagastølstind. Hjertet faller litt i kroppen på denne dama når jeg hører Store Skagastølstind, eller Storen, som fjellet også blir kalt. Storen er dronningen i Hurrungane, den villeste delen av Jotunheimen. Det er det tredje høyeste fjellet i Norge, men av de tre, har fjellet den mest krevende bestigningen som innebærer klatring i eksponerte områder.

VISSTE DU AT…

Bremuseum

Kunnskap

Norsk Bremuseum ble etablert i 1991 og ligger i bygda Fjærland i Sogndal kommune. Her finnes masse informasjon om hvordan breene fungerer og hvordan de oppstod, samt et senter for klimaviten.
bre.museum.no

Klima

Ressurs

Breene gir oss viktig infor­masjon om fortidens klima. Hele 70 % av alt ferskvann på jorden er lagret i form av is.

Opphav

Brekanten

Nigardsbreen er en brearm til Jostedalsbreen. Den har fått navn etter gården Nigard, som ble knust av breen i 1748 da brekanten rykket frem cirka tre km i perioden 1700-1748. Etter år 2000 har breen trukket seg tilbake.

STORE DRØMMER

Sommeren jeg møtte min mann, fotografen, hadde jeg meldt meg på en klatretur til Storen. Men så viste det seg at mannen i mitt liv var storfjellsklatrer, så jeg avbestilte Storen-turen og tenkte at denne nye kjæresten og jeg kommer snart til å stå på toppen av Store Skagastølstind og kysse i solnedgangen. 17 år senere, og utallige toppturer der min ektemann har ristet oppgitt på hodet både over konas klatreferdigheter og høydeskrekk, er det klart at han aldri kommer til å drasse med meg opp på Storen. Så er det rart jeg får stjerner i øynene og griller i hodet, når vår Mount Everest-guide forteller at han tror de fleste kan komme seg på Storen, bare man har en grei fysisk grunnform. Hmm…

Sommerski 1400 meter over havet.

Sommerski 1400 meter over havet. 

SOMMERSKI

Tilbake på parkeringsplassen takker vi Tshering for en fantastisk dag i isen. Vi er så takknemlige for å ha fått oppleve en av godbitene fra Norges skattekammer på det som må ha vært sommerens fineste soldag. Fra Luster kjører vi videre mot Sognefjellet. Vi har skiboks på taket og i den ligger våre nypreppede racing­ski. Vi har ikke hatt langrennski på bena siden en vårtur til Valdresflya i mai og nå klør det etter å gjøre som landslaget i langrenn: Å ta turen til Sognefjellshytta for sommerski. Sognefjellshytta ligger 1400 meter over havet, omkranset av breer og fjell. Det er en betjent turisthytte som er godt besøkt av fjellvandrere og de som liker å gå på langrenn i bikini eller shorts. Hvor eksotisk er det ikke å ta med langrennskiene på sommerferie? Normalt er langrennsløypene på Sognefjellet åpne fra mai og ut juli. Men sommeren 2015 var kald, så løypene var åpne også i august. Vi hadde kjørt forbi den trauste turisthytta flere ganger i årenes løp, så stor er overraskelsen når vi kommer kjørende i skumringen inn til et lysende arkitektonisk praktverk! Over og mellom de gamle bygningene er det bygget en slag glassglobe, og når vi trår inn, står vi med bena i grus. Hvor praktisk er ikke det, når folk kommer tråkkende inn med myrstenkte fjellstøvler og våte skistøvler? Vi setter oss til bords i den gamle, koselige delen og får servert treretters middag. Servitøren kan fortelle at de er opptatt av kortreist mat, og at reinsdyra, som er hovedingrediensen i den utsøkte reinsdyrgryta, har beitet rett borti hogget fra hytta. Vi tar med oss kaffen og multekremen ut til sofaen som står på en terrasse under glassgloben. Det er kommet noen skyer på himmelen, men værvarslingen lover sol også neste dag.

LANGRENN I AUGUST

Vi er på høyfjellet, så til tross for at sola skinner neste dag, gjør en kald vind at vi dropper shortsen og bikinitoppen. Løypene blir preparert hver morgen og det ligger trikkespor klare når vi tar på skiene. Det viser seg at traseen er variert og morsom, den slynger seg rundt små isvann og bergknauser. I horisonten velter breer ut over stupbratte fjell. Det er ikke mange mennesker i løypa, men vi møter både trikotkledde skøytefantomer og barnefamilier med Kvikklunsj i sekken. Med solfaktor 50 i ansiktet finner vi frem matpakka og tar en lang lunsjpause på liggeunderlag i snøen. Litt selvgode og fnisete snakker vi om hordene som okkuperer strendene langs kysten på en slik sommerdag, mens vi ligger i stillheten på fjellet og nyter sola. Riktignok i le bak en stor stein, men akk, for en ferie­luksus for fjellfanter.

Sognefjellshytta ligger omkranset av breer og fjell.

Sognefjellshytta ligger omkranset av breer og fjell. 

REFLEKSJON UNDERVEIS

Med tanke på at vi ikke får brukt langrennskiene igjen på noen måneder, tar vi nok en runde i de flotte løypene, før vi igjen setter kursen mot Sogndal og tilbaketuren. Det er en glede å reise med fly fra en liten flyplass. Man slipper kø og stress. Det er også som om de ansatte er ekstra velvillige og det er ingen problem å komme en liten time før avreise. Slikt blir det effektive miniferie­turer av. Ned fra Sognefjellshytta kjører vi Nasjonal Turistveg. Det holder hardt å ikke stoppe langs de flotte utsiktsplassene der vi snirkler oss ned den smale veien fra høyfjellet. Blikket mitt hviler på Hurrunganes vakre tinderekker. Når Store Skagastølstind dukker opp med sin høye spisse topp, begynner igjen hjertet å dunke litt ekstra. Jeg har noe uoppgjort med det fjellet der. Jeg vet at høydeskrekk bare handler om å stå i en midlertidig tilstand av tap av kontroll. Jeg vet at beina slutter å skjelve, og at det er mulig å få kontroll over pusten igjen etter en stund. Jeg vet at jeg blir så sinnssykt stolt av meg selv hver gang jeg har kvinnet meg opp og utfordret høydeskrekken. Jeg vet at jeg én dag kommer til å ringe Jostedalen Breførarlag og spørre om en viss nepalsk fjellfører har tenkt seg en tur på Store Skagastølstind.