{{percent}}%

Favoritt langs kysten

Tekst og foto: Simen Berg

Det er bare den høye, stupbratte klippeveggen og ørnene som henger høyt der oppe som forteller oss at vi ikke er på det blide Sørlandet. Vi er førstereis på øyhopping på Helgelandskysten, men vet utmerket godt at det ikke er dagligdags med t-skjortevær oppunder polarsirkelen, selv i begynnelsen av august. I bagasjen har vi både badetøy og dunjakke.

Da vi landet i Brønnøysund i går, kom regnet vannrett. Sykkelturen fra flyplassen til hurtigbåtkaia ga en smakebit på hvor tungt det kan være å ikke ha sol og medvind på lag. Fjellet Torghatten ligger tett på innflygningen til Brønnøysund, og jeg fikk lov til å sitte i cockpit i håp om å fange dette landemerket fra luften med kameraet. Men skydekket lå nesten ned til flytårnet da vi landet.

Nå ligger vi på Juvikstranda ved enden av veien og slikker sol. I ly av Trollvasstinden på 800 meter begynner gradestokken å nærme seg 20 grader. Mitt reisefølge peker opp mot toppen.

– Neste gang skal vi opp der og se på utsikten, for vi kan ikke regne med at det blir strandvær hver gang vi kommer hit.
Det langgrunne farvannet ut mot en beskyttende rekke med holmer og skjær på utsiden kan nok i teorien få en levelig temperatur utover ettermiddagen. Men denne dagen er badingen så iskald og smertefull at det først og fremst handler om prinsipper. For når det byr seg en mulighet for et nesten arktisk bad, da må man benytte sjansen. De lokale barna, derimot, er tydeligvis komfortable med at badevannet ligger på friske 13-14 grader.

Naturens fyrverkeri

Vi må avbryte latskapen for å komme oss videre i utforskingen av øya. På turistkontoret er det god hjelp å få, men de får ikke gjort noe med at fullbookede Vega Havhotell heller ikke har plass til to ekstra middagsgjester.

– Neste gang bestiller vi på forhånd, sier mitt reisefølge.

Det er dessverre heller ingen steder å få leid kajakker bare for en ettermiddag eller kveld. Alt går på dagsleie og ”kontortiden” avsluttes tidlig.

Hurtigbåten videre går så tidlig neste dag at vi helst vil overnatte i telt så nærme Kirkøykaia som mulig, sånn at vi tåler en punktering uten å legge inn ekstra marginer. På veien tråkker vi innom Nes, et trivelig fiskevær som blant annet huser Vegabua Havkafe og E-huset, verdens eneste ærfuglmuseum.

Det tynne skydekket begynner å farges av solen som er på vei ned, og vi rusler en kort kveldstur langs sjøen på Husøya. Sakte, men sikkert bades vi i varmere og varmere lys. Vi er seks uker etter sommersolverv, og litt sør for polarsirkelen, så midnattssol er det ikke. Men de intense fargene bare varer og varer. Nærmere to timer med dette naturlige fyrverkeriet brenner seg fast på netthinnen og varmer dypt inn i ryggmargen. Det er femten timer siden vi startet dagen på Eidem, sør på ega. Og vi har så mye mer vi gjerne vil gjøre her at vi sikkert hadde trengt en uke. Men øyhopping er øyhopping, og når Helgelandskysten har 6500 øyer, holmer og skjær, sier det seg selv at vi ikke kan dvele for lenge noe sted. På tross av at verdensarvområdet viser seg fra sin beste side.

Iskremtopp

Ombord på hurtigbåten ”Thorolf Kveldulfsøn” legger billettøren merke til min iver etter å fotografere, og lover å varsle meg noen minutter senere. Om noe som vanligvis gir turistene åndenød. Litt senere tar han meg med ut på øvre dekk. I oppunder 30 knop er det luftig. Han peker på et smalt sund et stykke foran oss. – Der skal vi igjennom, sier han med et lurt smil.

Ja særlig, tenker jeg, mens jeg gjør klart kameraet og venter på at vi skal begynne å sakke farten. Det skjer aldri. Sundet har tett med sjømerker som vi snittkjører med et par meters margin på hver side. I den farten! «Dæven» er det eneste jeg får meg til å si. Og etter hvert «takk» til den flirfulle herren i uniform, som ga meg muligheten til å oppleve denne drøye passeringen fra orkesterplass. Det er lett å forestille seg at vettskremte turister under dekk tror at de er med på tidenes feilnavigering. Og det samme kan sies om kajakkpadlere som slurver med å studere hurtigbåtens rutetabell.

På Husvær går vi i land, for å se om vi finner utleiekajakker. Fjellkjeden De syv søstre speiler seg i det speilblanke vannet, og padling bør være trygt og fint, nå som hurtigbåten er på vei videre nordover. Et visstnok obligatorisk iskremstopp på Husvær Handel ble en opplevelse i seg selv, for den innholdsrike butikken har en stor andel varer som kunne ha forsvart plass på museum. Like borti den fredelige gaten ligger padlesenteret Havnomaden. De har hatt så stor suksess med sin rendyrkede padle- og miljøprofil at de har sett seg nødt til å begrense åpningstiden til juli, og kreve 16 timers grunnkurs i havpadling av dem som leier kajakk. Dermed nøyer vi oss med en kort tur i den sirlig dekorerte Tusseløypa, hvor pinner blir til slanger og gråstein er påmalt de blideste troll. Bonusen på denne turen er en gruppe padlere som er på vei ut ”Dødsangst-sundet”, som ser smalt nok ut for kajakkene, selv uten en møtende hurtigbåt i fullt plan.

På Havnomaden fortalte de at Brasøy Sjøcamping kunne ha utleiekajakker, så vi tar fatt på de få kilometerne langs den biltomme veien over holmer og skjær til Prestøya. Og ganske riktig, endelig kan vi komme oss på sjøen med kajakk.

Det er noe fredfullt med å rusle omkring i dette åpne landskapet. Og det er flott å suse rundt på sykkel i ensom majestet på flate veier. Men, det er ingenting som måler seg med roen som senker seg når årebladet lydløst glir ned i havblekt vann. Labyrinten av sund og naturlige kanaler mellom skjærene gjør at vi får kartlagt stadig flere av de tallrike haugene med tørt land i denne enorme skjærgården. Det er uendelige muligheter her, og bare i området naturlig avgrenset av Trollvasstinden på Vega i sør, Dønnamannen på Dønna i nord og De syv søstre i øst kan du padle og bo i ukesvis. Turen vår blir langt kortere denne gangen, men i løpet av en liten økt har vi truffet flere grupper med padlere som dukker frem fra alle kanter. De første to dagene har vi sett veldig få mennesker, nå er det plutselig blitt «folksomt» med blide kajakkpadlere. Tid til en jovial prat har de også.

Strandhogg

Tilbake på Kråkebollen Kafe på sjøcampingen er det fullt liv med bading og triksing fra bryggekanten, som også tjener som uteservering. Det er tydelig at kafeen er et samlingspunkt i området, med konserter og arrangementer for øvrig. Og om du skulle få øye på en gjest som ligner på NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, kan det godt være du har rett. For han er nærmest for stamgjest å regne. Bacalao og fiskesuppe anbefales varmt, og for oss syklister er et glass kald hvitvin langt ”innafor”, selv om vi har en ferge å rekke etterpå. Signaturretten «Kråkebolle» tilhører dessertkategorien, og er ikke sjømat, men gjærbakst.

Innehaver Gerd Almendingen fortjener fullt ut det gode ryktet for både mat og vertskap. Skal vi være sikre på å rekke flyet hjem fra Sandnessjøen neste dag, kullseiler ønsket vårt om å overnatte her, på grunn av fergenes rutetider. Så vi holder oss til den opprinnelige planen om et strandhogg på Herøy.

Og for et strandhogg det blir! Vi har utrygt vær i vente, så det frister med overnatting under tak. Godt hjulpet av turistkontoret i Sandnessjøen og en telefonrunde til forskjellige overnattingssteder havner vi i en idyll av en hytte, helt alene på et nes på Vestrem. Med orkesterplass til et nytt lysshow, denne gangen over De syv søstre. Det er værskifte på gang, og vi har vanskelig for å ta øynene bort fra utsikten, der lyset endrer seg fra minutt til minutt. Hele kvelden.

Når vi triller av fergen på fastlandet for å begynne på den siste etappen, er det yr i luften og godt å kunne ta frem vind- og vanntette klær. Skyene henger lavt, men unngår så vidt å skjule de rundt 1000 meter høye søstrene, som troner over oss. Er det mektige Helgelands måte å fortelle oss at det er mye mer igjen å oppdage her? Som om vi ikke for lengst har forstått at vi bare har skrapet lett i overflaten på eventyret.

Fly til Helgeland
Finn billetter