{{percent}}%

Like kjent som Alta er for sitt nordlys, like ukjent er byen for sine fjell. Bli med på et nordnorsk skieventyr litt utenom allfarvei.

Med halvskitten skallbekledning, rød ryggsekk med et grønt liggeunderlag sammenrullet på siden og et stort smil strener han mot oss over parkeringsplassen. TORE rekker jeg å lese, skrevet med tusj på de fôrede arbeidshanskene hans, før han tar dem av og rekker frem hånden til hilsen. – Låt mig ge er några råd, sier han i et forsøk på Stockholms-dialekt, siden begge skientusiastene foran ham har tatt veien fra nabolandet.
I dette fjord- og fjellandskapet drapert i hvit vinterskrud en morgen i midten av februar er vi selvsagt lutter øre for tips fra en lokal skihelt. Researchen vi hittil har gjort har nemlig ikke vært spesielt oppløftende. Søkeordene ”Alta + ski” ga flest treff på kjente puddersteder i USA og noen på den italienske skidestinasjonen Alta Badia i Dolomittene, mens norske Alta forble en hemmelighet.

"Vi visste at vi var på sporet av en godt bevart hemmelighet."

PÅ SPORET

Da vi forsøkte å søke på Alta uten å kombinere det med ”ski”, kom det riktignok mange treff: Nordlysjakt, hundespann over Finnmarksvidda, laksefiske i canyon-landskap ved Altaelven, arkitektoniske lovord om Nordlyskatedralen i sentrum av byen, og artikler om den miljøpolitiske konflikten rundt vannkraftutbyggingen på 1970-tallet. Til og med det lokale turistkontoret lurte på hvorfor vi var interessert i å reise til Alta for å stå på ski. ”Lofoten, Lyngen og Tamokdalen ved Tromsø er de beste nordnorske destinasjonene for ski og toppturer, ikke Alta. Dere kommer til å bli veldig skuffet hvis dere kommer hit for å stå på ski!”

På en kald og klar februarkveld utenfor Alta forlenger hodelyktene skiopplevelsen.

Sa turistkontoret. Ikke så mye som et snøfnugg av fakta fikk vi ut av dem. Men vi hadde bestemt oss, vi ville til Alta likevel. Vi visste at vi var på sporet av en godt bevart hemmelighet. Og vi hadde allerede funnet beviset på det. Kartet og bildene. Det var det som hadde overbevist oss om at vi ville finne bra forhold for skikjøring i Alta-området. En kjapp titt på topografien nordvest for Alta, ved halvøya og kommunen Loppa, kan få hvilken som helst offpiste-kjører til å drømme seg bort. Legg til vakre bilder av snøkledde fjell som rager opp fra marine­blå fjordarmer, med fargesprakende nordlyshimmel over, så skjønner du bildet. Det eneste som manglet på fotoene, var skikjørere, men det skulle vi rette på.

OFFPISTE-BONDENS TIPS

Og nå står vi her, en drøy times biltur nordvest for Alta, på en parkeringsplass i Langfjordbotn, på en vakker, vinterlig februarmorgen. Mannen som gir oss ”några råd”, er et levende oppslagsverk når det kommer til skikjøring i området. Tore Karlstrøm – eller ”offpiste-bonden”, som han kalles, ettersom hans egentlige sysselsetting er de trettifem melke­kuene han har i fjøset – er utdannet skredinstruktør. Vinterstid guider han skikjørere og holder skredkurs. Han står på ski så ofte han kan, og tar gjerne med de få tilreisende toppturentusiastene som finner veien hit opp i den omkring­liggende fjellheimen. 

"Trestammene står relativt spredt og fungerer som perfekte slalåmporter når jeg krysser nedover."

Akkurat i dag har imidlertid ikke Tore anledning til å guide oss. Han skal holde skredkurs for en gruppe fra Øksfjord som nylig har fått øynene opp for hvilke fantastiske skimuligheter som finnes i deres eget nærmiljø. Men han tar seg likevel tid til å fortelle om noen av sine favoritter: Koppartindmassivet for den fine snøen, Nedre Tverrelvstindsrenna for adrenalinkicket og Vassnestind lengst ut i nordvest for den utrolige fjord- og hav­utsikten. Men fjellet byr på både mulig­heter og farer. Vi snakker om skredfaren, og Tore forklarer hvilke fjell og nedfarter vi bør være ekstra forsiktige med. Så peker han mot et område rett bak oss.
– Der borte ligger snøen og venter på dere, det er den såkalte Hokkaidoskogen. Der er snøen alltid bra, siden trærne beskytter mot vær og vind. Akkurat som i Japan, sier Tore.

VISSTE DU AT…

AURORA BOREALIS
Myter og fantasi
I eldre tider fantes det mange fantasifulle for­­- klaringer på nordlyset. Noen trodde det var speilinger av de stor sildestimene i nord som skapte lyset. Samiske legender forteller om rever som krysser him­melen, der revehalene dan­ner flammer som sveiper over himmel­hvelvingen.

FISKE
Laks
Altaelven er kjent for sine store villaks på opp mot 30 kilo.

DEMONSTRASJONER
Vannkraft
Kampene rundt utbyg­gingen av Alta-Kautoke­ino­vassdraget er en av de mest kjente miljø­konfliktene i Norge. Den årelange striden sto mellom samiske rettig­heter og tilhengerne av vann­kraftutbygging. Verken sultestreik eller store demonstrasjoner hjalp. ­I 1982 erklærte Høyeste­rett av ut­byg­gingen var lovlig, og Alta-demningen ble
åpnet i 1987.

 

"I dette fjord- og fjellandskapet drapert i hvit vinterskrud en morgen i midten av februar er vi selvsagt lutter øre for tips fra en lokal skihelt."

LETT SOM BAGUETTE

Ski­instruk­tør­en forsvinner med dagens kursdeltakere i retning det japansklignende skogholtet under Storelvtinden. Men når én lokal skilegende forlater oss, dukker den neste opp. – Hei, vil dere teste ski i dag, spør Bjarte Hollevik. Han henter frem et par ski fra bilen og ber meg holde dem. I hånden har jeg fått en prototyp på en kommende skimodell av merket Moonlight skiis. De veier omtrent like lite som en baguette, det vil si omtrent tre kilo mindre enn skiene jeg selv pleier å dra meg oppover fjellsidene på. – De veier bare litt over en kilo, og bindingene rett under 200 gram. Hemmeligheten er en skumkjerne av superlett nanomateriale inni skiene, forklarer Bjarte. Jeg slipper skiene ned på snøen bortenfor parkeringsplassen og klikker på binding­ene. På oversiden er det et grønt nordlysmotiv med hvite snøfjell. Bjarte Hollevik, som bor i Burfjord like i nærheten, sats­er gjennom sitt firma Moonlight Mountain Gear på å løfte frem det lokale i sine produkter. Det begynte med sterke hodelykter spesiallaget for skikjøring i mørketiden, senere begynte han å lage telisbindinger, og nå altså også ski. Med uvanlig letthet tar jeg fatt på klatringen opp mot Storelvtinden. Vi går over en slak slette, så inn i skogen gjennom en bred åpning. Sporene etter oss ligner en lang slange der vi fortsetter oppover fjellsiden.

En titt på kartet rundt Alta kan få hvilken som helst skientusiast til å kjenne seg som en moderne, vinter­lig variant av Christofer Columbus.

KONGESNØ

Bort dit, og så ned gjennom kongesnøen, roper Bjarte. Vi har forsert Hokkaidoskogen, og her oppe, over tregrensen, kjenner vi for første gang at det faktisk blåser. Vi dropper å klatre hele veien opp til toppen av tinden. Snøen her over tregrensen er preget av vinden, og er langt fra så fjærlett og lettkjørt som nedover i skogen. En kort drikke- og sjokoladepause senere er vi klare for å stå på ski. Det blir en enkel og morsom nedfart. Jeg vender skituppene nysgjerrig nedover mot skogen og setter fart. Etter et par svinger øker jeg farten. Trestammene står relativt spredt og fungerer som perfekte slalåmporter når jeg krysser nedover. Det er et lett snødrev i luften. Jeg har aldri tidligere stått på ski så langt nord, aldri på et sted jeg har visst så lite om, og heller aldri blitt så positivt overrasket. Når nedfarten tar slutt, er vi i ren lykke­rus tilbake ved bilveien som etter fem minutter tar oss tilbake til den lille parkeringsplassen vi utgikk fra i morges. Rett ved er et eldre par ute og strør sand på den glatte veien. De bor vanligvis i Trondheim, men mannen er født her i Langfjordbotn. – Jeg sto også på ski gjennom skogen der som ung, men den gangen hadde vi ikke like bra utstyr som dere har i dag, sier han og peker på skiene våre.
Ekteparet forteller om de vakre somrene i Alta, om fargene på blåklokker og andre blomster som blir så utrolig sterke og klare her i nord.
Tilbake ved parkeringsplassen stikker vi innom kafeen Porten til Finnmark som også er turistinformasjon. Lukten av nylaget kaffe møter oss i døren og ved disken står et fat med hjemme­laget gulrotkake og ser helt uimotståelig ut.

NORDLYS PÅ VASSNESTIND

Fire dager fylt av skiturer kommer og går. Vi finner fin snø i Koppartindmassivet, kjenner pulsen slå raskere i den bratte rennen ved Nedre Tverrelvstind. En dag tar vi bilen til veiens ende for å ta turen opp til Vassnestind. Toppen er ikke mye besøkt, det har både Tore og Bjarte fortalt oss. Den er værutsatt og har som regel bare hard snø å by på, men sam­tidig er den kjent for utsikten mot fjordene, havet og de dramatiske Trolltindstoppene. Jo lenger opp på fjellet mot Vassnestinds 897 meter over havet vi kommer, desto mer spektakulær blir utsikten. Det er et fjellandskap det er vanskelig å se seg mett på. Og i dag har vi god tid til å nyte. Vi kjører noen bakker. Spiser matpakken. Drikker termoskaffe. Alt i makelig tempo. Planen er nemlig å tilbringe kvelden på fjellet i håp om å stifte bekjentskap med Altas mye omtalte Aurora Borealis – natur­fenomenet som får turister fra hele verden til å valfarte hit. Solen synker ned bak Trolltind. Lyset blir mykt og løfter det vinterlige blåhvite fjord- og fjellandskapet fra vakkert til overjordisk. Når de siste strålene forsvinner, tar vi på hodelyktene, men slukker dem like fort igjen når flere av skyene som henger på himmelen får en svak grønn glød. Men det vi trodde var skyer, er det ikke likevel. Mens mørket tar over, blir nordlyset stadig tydeligere. Det begynner som en stor, grønn regnbue, glir over i rosarøde toner og andre sjatteringer. Fra de store, snødekte viddene nedenfor Vassnestind starter vi vår siste nedfart i skinnet fra nordlyset.

Utsikten fra veien ut mot tettstedet og fergeleiet Øksfjord kommer vi ikke til å glemme så lett.

Fly til Alta
Finn billetter