{{percent}}%

De fleste som besøker Magerøya har blikket stivt festet på Nordkapp. De går glipp av mye. Norges nordligste øy har nemlig litt av hvert å by på.

Ay! Du torska meg! Et høyt latter­­brøl runger utover Kamøyfjorden gjennom den friske vårlufta. Nina har akkurat tatt i litt vel helhjertet idet en fin koketorsk skal slenges om bord i båten. Dermed blir luftferden til fangsten i lengste laget, og fisken ender med et klask i brystkassa til samboer Kaare.

Vi har brukt formiddagen på slukfiske fra land i det vesle fiskeværet Kamøyvær, på østsiden av Magerøya. Resultatet av den innsatsen ble dårlig. Etter en prat med lokale fikk vi vite at fisken først trekker inn på grunnene når sommeren melder sin ankomst. Løsningen ble å leie båt og stikke til sjøs. Nå ligger vi godt utpå fjorden, nesten ute ved Hellesnes fyr. I tur og orden driver vi over grom­plasser som Austryggen, Mellomryggen og Vestryggen. Stadig røsker det tungt i pilken, og i fiskekassa begynner artssammensetningen å bli brukbar; brosme, steinbit, torsk og hyse er representert. På slike dager er det tungt å avslutte fisket, men fangsten skal både renses og spises. Da er det grenser for hvor mye det er lurt å ta på land. Snart setter vi kursen mot Kamøyvær igjen. 

LOKALE SMAKER 

Vel tilbake på landjorda er det bare å finne frem filetknivene. På brygga er det rigget en praktisk, utendørs sløyeplass med alt som trengs av fasiliteter. Vi er noviser i faget, men etter grundig instruksjon og stadig mer øvelse registrerer vi at filetene blir finere jo lenger ned i fiskekassa vi kommer.

Idet kvelden siger på – i den grad det mørkner på Norges nordligste øy i slutten av mai, kan vi meske oss med fersk fisk. Neste morgen fortsetter vi bruken av lokale råvarer, og starter med måsegg til frokost. Lokalt er det mange som fortsatt plukker egg i starten av hekkesesongen. Vi har derimot kjøpt våre på torget. Tilberedningen krever litt ekstra tålmodighet. Et kvarter trengs for å få et egg som ikke er altfor bløtkokt. Skal plommen bli hard, trengs ytterligere fem minutter. Hva det smaker? Egg – med et lite hint av sjø. De skal forresten gi ekstra gode sukker­brød også...

TO MILLIONER SJØFUGL

En dag har gått og vi har forflyttet oss over til Gjesvær, den eneste bosettingen på vestsiden av Magerøya. Vi har akkurat gått om bord i båten Lundekongen, og er på vei ut til sjøfuglkolonien Gjesværstappan. Hver sommer inntas de tre øyene et par kilometer ut fra Gjesvær av omkring to millioner sjøfugl. I Norge er det bare kolonien på Røst som har sammenlignbar størrelse. Lundene utgjør omtrent halvparten av individene, noe som gjør dette til en av de største lundekoloniene i Nord-Europa. I tillegg ser vi både alker, krykkjer, skarv og havørn, for ikke å glemme havsulekolonien. Helt ytterst på den ytterste øya har de funnet et passende område. Havsula er en fantastisk vakker fugl, med klare tegninger i ansiktet. På Gjesværstappan er den en relativt ny art. De første individene hekket her i 1987. Bestanden er dessuten i jevn økning, i sterk kontrast til mange andre sjøfuglarter. Noe av grunnen til økningen antas å være at havsula er i stand til å ta svært stor fisk – helt opp til 40 cm. Det gjør at de er mer fleksible i matveien enn andre fuglearter. Firmaet Birdsafari AS har fuglesafari med daglige avganger i månedene mai til og med august.

Det er tilsynelatende liv over alt. Det plasker og skvaler i vannet rundt båten der overraskede lunder og lomvier plutselig innser at noe stort er på vei. Over oss går havsuler i skytteltrafikk med reir­materiale. Måkene er som vanlig både her og der, mens havørna regelmessig overvåker det hele fra høyden. Rundt et lite skjær – så vidt over sjønivå – har selen tilhold. Jevnlig møter vi nysgjerrige øyne som titter opp over vannflaten. Like plutselig som de dukker opp forsvinner de igjen.

FORSOMMERKVELD

Vi bruker resten av dagen til å rusle i området rundt Gjesvær. Etter en litt grå ettermiddag begynner skylaget å sprekke. Det er fullstendig vindstille og sjøen ligger som et speil. Man kan ikke unngå å tenke på kontrasten i forhold til hvordan det må være her når vinterstormene raser.

Snart siger det inn over oss: Dette er i ferd med å bli en av de kveldene man drømmer om. Selv om lufta fortsatt bærer klart bud om at Barentshavet er nærmeste nabo, og at vinteren ikke er langt bak oss, benker vi oss ute på brygga idet kvelden siger på. Restene av gårsdagens fangst blir brukt til en godt krydret og rykende varm fiskesuppe. Det gir kroppen den nødvendige varmen. En ny sprekk i skylaget gir den reneste spot-belysningen på Gjesværstappan, og vi innser samtidig at dette er en av de første kveldene i året hvor sola ikke kommer til å gå ned. Da har det plutselig liten hast med å få lagt seg... 

NYTT ÅR 

Et år har rast forbi. På nytt er sommeren i ferd med å avløse en lang finnmarksvinter. De siste maidagene er varme – uvanlig varme. Faktisk er Kautokeino det varmeste stedet i landet på nasjonaldagen. På samme sted er 18. mai årets varmeste dag. Selv om det er noe svalere ei ukes tid seinere ute ved kysten, er det likevel skikkelig sommerstemning idet vi setter fra oss bilen noen kilometer unna inngangen til Nordkapplatået. Målet for helga er punktet som virkelig er det nordligste i Norge: Knivskjelodden. Den strekker seg drøyt halvannen kilometer lenger mot nord enn det mer kjente platået. Stien dit ut er godt merket og drøyt åtte kilometer lang. Om man ønsker det, kan turen til Knivskjelodden og tilbake gjennomføres i løpet av fem timer, men vi har ingen hast. I sekkene har vi telt og soveposer, og foran oss har vi ei hel helg med dagslys døgnet rundt.

Etter hvert slår vi leir ved noe vi konkluderer med at må være Norges nest nordligste ørretvann. Rundt oss er naturen i ferd med å våkne til liv etter vinterdvalen. Mye skal skje – helst i ekspressfart. Det er ikke så mange dagene å gjøre det på her. Ofte får man følelsen av at naturen i nord hopper over våren. Skiftet fra vinter til sommer kan år om annet gjøres unna på et par dager. Vi blir gående ute i leiren mens vi suger til oss inntrykk: Lyder, lukter, gyllent lys og sommerluft mot naken hud. Noen av luktene er fremmede. Langs vannkantene i Finnmark vokser for eksempel sibirgressløk vilt, noe som gjør at man stadig finner seg selv i tanker om eggerøre...

Klokka er det fort gjort å glemme, og strengt tatt ingen vits å følge med på. Her bestemmer vi selv rytmen. Men når man til slutt gløtter ned på håndleddet og ser at  kvelden har blitt natt, kjenner man gjerne hvor trøtt man egentlig er.

FORMIDDAGSLUR 

Vi våkner til et varmt telt og en nydelig forsommerdag. Etter vinteren er det plutselig en enorm glede i det å kunne spise frokost og drikke kaffe ute, mens man virkelig kjenner at sola varmer. Knivskjelodden er dagens hovedmål, men vi starter med en tur mot vest. Målet for denne avstikkeren er litt ubestemt, men vi ender i alle fall på Tunestinden, med nydelig utsikt mot Gjesværstappan. Det er fint å sitte her og tenke tilbake til fjorårets opplevelser blant sjøfuglene. Like fint er det å strekke seg ut på et rimelig flatt sted og klokke inn en solid formiddagslur i sola. Friluftsliv på sitt beste, om du spør meg.

Det blir kveld før vi starter turen utover mot Knivskjelodden. I den lave, gylne sola med dønninger fra storhavet som slår inn mot svaberget og Nordkapp i bakgrunnen er stemningen nærmest magisk. Vi tenker at det må være vel så fint å oppleve Nordkapp fra avstand. Den majestetiske klippen blir vel så ruvende fra havnivå som når man står på den. Nok en gang går tida fort. Det er langt på natt før vi er tilbake ved teltet. 

NEST NORDLIGSTE ØRRETVANN

Søndagen har vi stort sett tenkt å bruke til å komme oss hjem, men vi tar oss tid til å rusle med fiskestengene rundt vannet vi ligger ved. De aller fleste vannene på øya inneholder nemlig ørret, selv om det akkurat nå er lite liv å se ved vårt vann. Hvor mange ganger jeg tar «bare ett siste kast», har jeg ikke tall på. Men det viser seg til slutt å bli mange nok. Det er grunt langs land, så jeg setter skikkelig fart på sluken det siste stykket. Da kommer en grov vannplog skytende og noe tar sluken med et kraftig rykk. Fisken er ganske rolig. De hissige utrasene og luftsprangene uteblir, men den er seig og sterk. Med lett utstyr og tynn sene tar jeg meg god tid. Det er ingen grunn til å presse fisken inn på det grunneste partiet ved land før den er skikkelig kjørt. Snart blir den mer medgjørlig og kan etter hvert strandes på en flat stein som ligger så vidt under vannflata. Med et fast grep under gjellelokkene landes den nesten svarte ørreten. Vekta blir dratt godt ned. Årets første kilosørret er et faktum – og det før juni har meldt sin ankomst. Magerøya har mer å by på enn koketorsk.

Visste
du at...

2. verdenskrig 

Brent jord

Da de tyske styrkene trakk seg tilbake høsten 1944 ble hus og infrastruktur på Magerøya metodisk brent og ødelagt, mens befolkningen ble tvangsevakuert. Kun kirken i Honningsvåg ble spart.

Historisk 

Omtalt av Snorre

Gjesvær er fortsatt en aktiv bosetning, men har også en historie som strekker seg langt bakover i tid. Faktisk er stedet omtalt i Heimskringla av Snorre Sturlason fra 1225, da under navnet Geirsver. 

Superrask 

Pelikan

Havsula er en pelikanfugl. Den fanger fisk relativt nære overflaten og kan stupe etter byttet fra opptil 45 meters høyde. Hastigheten kan bli opp mot 100 km/t på vei mot vannflaten.

Fly til Honningsvåg
Finn billetter