{{percent}}%

Drømmer du om en øde øy? I havgapet utenfor Bø i Vesterålen ligger Litløya. På øya finnes et eksklusivt fyrhotell. Her ute er den veldige nordlandsnaturen tett på – både villskapen og roen.

På bryggen på Vinje står fyreier Ellen Marie Hansteensen klar med regntøy og solide redningsvester. Det skvulper rundt båten idet hun setter kursen mot det mørkegrå havet. Litløya dukker opp langt der ute, en svart prikk som blir større og større. ­Fyrtårnet kommer til syne, og den lyse fyrvokter­boligen, flaggstanga med vimpelen, det røde bryggehuset, og så trappen som sikk­sakker seg oppover den bratte, grønnkledde skrenten mot husene.

Trappetrinnene teller over tohundre før vi sitter på trebenken på steinplatået foran fyrvokter­boligen med en kopp frisk myntete i ­hendene. Skimrende og blå stikker ­Lofotveggen opp av sjøen i det fjerne. Den peker rett ut mot det åpne havet som går i ett med himmelhvelvingen. Ansikt til ­ansikt med denne naturen senkes skuldrene. Før middagen serveres i spisestua. Dagfersk sei, tangsuppe og nybakt brød. Til dessert er det bær-terte og en smak av øyas egen multelikør.

I oktober 1912 åpnet fyret og lyste veien for sjømenn som befant seg mellom Skomvær i sør og Andenes i nord.

Ellen Marie hadde i to år vært observatør i de okkuperte palestinske områdene da hun fikk kjøpe fyret av Kystverket i 2006. Siden den gang har hun bodd her ute og lært å lese naturens skift­ende lynne, kjøre båt, dykke og fange taskekrabber. Med god hjelp fra dugnadsgjester har hun pusset opp fyrvokterboligen innven­ding, anlagt kjøkkenhage og lagt en mil lang vannledning over til ­fastlandet. I fyrvokterboligen står nå to dobbeltrom, spisestue og et bibliotek med peis og samtids­litteratur til disposisjon for gjester som søker havet, roen og den ville kystnaturen 200 kilo­meter nord for Polarsirkelen. Her venter et par dager eksklusivt alene på en øy.

VÆRHARDT

På Litløya er det naturen som setter rammene for hva som er mulig. På godt og vondt. Når vinden hviner rundt husene og bølgene slår så skumsprøyten står metervis til værs, er folk i små båter sjanseløse. Det skjer innimellom, men uværet varer stort sett ikke så lenge. Fleksible flybilletter er allikevel en god investering.

– Vi kaller det et “æventyr” her i nord – vi vet aldri hva vi får, sier Ellen Marie på klingende nordnorsk. Våger du deg ut hit, er det naken natur du møter. Utendørs, eller – om du vil – fra en dyp vinduskarm med panoramautsikt til stadig skift­ende naturscener. Her ser du havet, like frådende og svart når høststormene feier som det er blått og blankt på duse sommer­dager. Og sola som spiller fabelaktige fargesymfonier på ­himmelen. Havørna svever ofte forbi, setter de skarpe øynene i deg gjennom ruten, før den svever videre på jakt etter neste bytte. ­Spekkhogger og hval besøker jevnlig farvannet rundt øya. Her er mye å se året rundt. Mange av gjestene kommer for nordlyset som danser og vaier over himmelhvelvingen, ­særlig sterkt om vinteren. For Ellen Marie er mørketiden spesielt magisk her ute, når sola så vidt gløtter opp av havet i tiden mellom januar og mars.

MENY FRA HAV OG HAGE

God mat året rundt er viktig for Ellen Marie.

– Øya ligger praktisk talt midt i matfatet, forteller hun. Havet byr på fersk, vill fisk, krabber og tang. Fra januar til mars er det skreien med lever og rogn som gjelder. “Når løvet begynner å sprette, begynner kveita å søke mot grunna”, sier et ordtak, fra mai til juli er det kveitetid. Sommeren er tiden for småsei, gjerne kokt i fjæra og servert med flatbrød og godt smør. Eller hvalkjøtt fra vågehvalen. Mot høsten er det hysa som setter seg i garnet. Fra november og frem til skreien igjen dukker opp, er det sildetid. Og selvfanget krabbe til forrett.

– Det gjelder å være lydhør overfor hva som finnes her ute for å få de aller beste smaksopplevelsene, sier hun.

Men her er det langt ifra bare fisk å få. Blåbær, einebær, multer, krekling og rikelig med nesle vokser vilt. Dessuten har Ellen Marie oppfylt pikedrømmen om sin egen, økologiske kjøkkenhage. Mens sola sender sine siste rødlige aftenstråler mot øya og ansiktene våre og kjemper tappert mot den kjølige kvelds­luften, inviterer hun til en hagevandring. En gråspraglete fyr-katt stryker forbi benet hennes og løper på lette poter videre opp trappene. I skrenten ligger grønnsakssengene nedover som terrasser. Hver jordflekk er egenhendig spadd opp fra den tidligere fyrvokterens potetåker og kjørt med trillebår opp i skrenten. Gjødslet med tang fra rullesteinsstranda på andre siden av øya. Nå vokser gulrøtter, vinterneper, reddiker, rødbeter, grønnkål, seiersløk, salater, sukkererter, brekkbønner og jordbær om hverandre. Mellom de skjøre plantene er det lagt ut tornekvister som hindrer kattene i å rote opp røttene. Langs trappen står rips- og solbærbusker. Rundt om vokser humle (fordi gartneren liker planter som klatrer), rosa revebjeller (fordi de er vakre) og mynte – masse mynte.

– Jeg elsker mynte, utbryter hun. I tiden hun arbeidet som journalist og hjelpearbeider i Midtøsten var myntete daglig kost. At den hun dyrker selv smaker like intenst og godt, er for henne en luksus som overgår det meste.

LIVET PÅ ØYA

Sola har akkurat dukket under horisonten. Himmelen flammer i nyanser av fersken og gull under strimer med smale rosa skyer. Lyset er spesielt vakkert i nord. Sterkt, mektig og kontrastfullt. Som mørket, månen og stjernedrysset på nattehimmelen. Kanskje er det skjønnheten og rikdommen på og rundt øya som gjør at folk har bodd akkurat her gjennom mange tusen år? Til tross for øyas lille omkrets, er den som et historisk friluftsmuseum. De første sporene av liv vises i steinaldergropene; et tegn på at folk brukte øya i perioder allerede for 6000 år siden. Frem til midten av 1950-tallet levde fiskere og deres familier sammen på nordsiden av øya. Herfra kunne de nå maten med årer, vind og mannskraft. Da båtene fikk motorer og havet ble lettere tilgjengelig, flyttet de inn på fastlandet. Nå står kun tuftene igjen etter dem. I oktober 1912 åpnet fyret og lyste veien for sjømenn som befant seg mellom Skomvær i sør og Andenes i nord. Fyrvokteren bodde fast med familie, kuer og potetåker frem til 1960-tallet da fyrlampen ble elektrifisert og ikke lenger trengte tilsyn døgnet rundt. Da flyttet også han til fastlandet. Den neste i rekken øyboere ble Ellen Marie. Hun er sikker på at øya har noe å gi mennesker også i dag.

“Fyrprosjektet er i stadig utvikling og blir hele tiden mer tilgjengelig.”

– Den tilbyr et pusterom i en ellers hektisk hverdag, og en nærkontakt med naturen som for mange kun er en fjern drøm, sier hun.

KULTUR OG PIGGTRÅD

Øya er åpen for besøkende, både overnattingsgjester og dagsgjester. Det er nok å ta seg til selv på de lengste dagene. Fyrpersonalet tilbyr omvisning ved fyrtårnet, utforskning av kulturstien som snor seg rundt øya, topptur til øyas 103 meter høyeste punkt, grottevandring, eller en båttur til naboøya Gaukværøya, som også har gode turmuligheter. Her kan du padle ­kajakk sommerstid, fiske i fjæra og kikke på fugler – det er observert over 60 ulike typer fugl her. I sommer åpner også en utstilling med billedkunster Cecilie Dahl, som har gjesteatelier i fyrtårnet.

– Fyrprosjektet er i stadig utvikling og blir hele tiden mer tilgjengelig, sier Ellen Marie, som gjerne deler øya med andre. Neste skritt blir å åpne kafé for dagsgjester, men den vil først stå ferdig sommeren 2015.

undefined
Litløya er ikke stor, men byr likevel på vakre turmuligheter.

Vi står ved “undringsgloben” hun har bygget av ­metervis med rusten piggtråd som tyskerne etterlot på øya etter krigen. Den kuleformede jernskulpturen er stilt opp mot havgapet i vest, og er stor nok til at ett menneske kan sitte inni.

– Følelsen av det veldig trygge livet rokkes ved her ute, og erstattes av følelsen av å være en liten prikk i et mekt­ig hele, sier fyreieren. – Livet her på øya utfordrer komfortsonen. Men mange av oss søker nettopp det i dag.

I mange år fremover vil forhåpentligvis en solcelledrevet fyrlampe fortsette å blinke ut i sjøen hvert tiende sekund.

BO

undefined

Litløy fyr

Fyrhotellet har to dobbeltrom, og huser maksimalt fire gjester av gangen. Pris fra kr 2500,- per person inkludert alle mål­tider, omvisning, båtskyss og eventuelt parkering i Vinje.
litloyfyr.no

Litløyskyssen henter overnattingsgjester på bussholdeplassen på Vinje i Bø. Dagsgjester kan ved bestilling hentes på brygga på Vinje. Er været pent, tar båtturen ut til øya rundt 15 minutter. Alt nødvendig utstyr til overfarten er besørget. Fra november og ut februar bør overfarten skje før det blir mørkt. Seneste avreise fra brygga er derfor
kl. 14.00 i denne perioden.
Bestill fleksible flybilletter da værfast­het forekommer, og oppholdet i så fall vil bli litt forskjøvet. Folket på fyret har gode kontakter på fastlandet og hjelper til om været skulle komme i veien.

Fly til Vesterålen
Finn billetter